"De kom fra alle kanter av landet. De var mennesker som hadde prøvd kjærligheten og funnet at den ikke metter, hadde smakt på kunsten og funnet den meningsløs, hadde sett verden og funnet den uinteressant. Så hva gjenstod? Politikken, og håpet om at virkeligheten en dag skulle rydde plass til dem og deres bunnløse, blinde sult. De var landsmøtedelegater". Slik beskriver forfatteren Torgrim Eggen et fiktivt Arbeiderparti-landsmøte i boken "Trynefaktoren".
Politikk er nerdenes hevn, heter det. Akkurat som de sosialt funksjonshemmede ungdommene i "Revenge of the Nerds"-filmene allitd til sist endte opp med drømmedamene, er det mange brilleslanger og bokormer som har endt opp i viktige politiske posisjoner. Partienes landsmøter er spekket med bisarre diskusjoner og forvirrende avstemningsprosedyrer. Og nerdene elsker det. Det kribler i kroppene deres når de finner fram de middbefengte blazerne sine, pakker stresskofferten og legger av sted til landsmøtet. Og takk og lov for det.
For uten nerdene stopper Norge. Uten alle disse menneskene som finner det meningfullt å bruke av sin fritid på å engasjere seg i politikk, hadde ikke demokratiet vårt fungert. Dette er folk, som vel vitende om at de svært sjeldent vil få noen form for ros eller takk, men svært ofte vil bli gitt huden full på usaklig grunnlag av naboen eller "folk flest", forsaker sorgløse tv-kvelder for å bidra til at andres hverdag kan bli litt bedre. Ingen kjenner bedre enn politikere at utakk er verdens lønn.
I helgen var jeg på landsmøte i Kristelig Folkeparti. Ingen partier har flere ildsjeler enn KrF, sett i forhold til velgeroppslutningen. Men sine 40,000 medlemmer er det bare Arbeiderpartiet som har flere, og det er bare snakk om noen tusen. Tusenvis av disse holder på med politisk arbeid på fritida, enten som sekretær i lokallaget eller backbencher i kommunestyrer - uten noen utsikter til berømmelse eller ære. Det står det respekt av.
