Et OL i Tromsø kan redde Nord-Norge fra fraflytting og hjerneflukt, skal man tro alt fra ordførerere til universitetsrektorer. Vinterlekene skal gi masse norgesreklame og i følge de mest euforiske OL-tilhengerne vil lekene fungere som en vitamininnsprøytning for hele landet. Men er det slik?
Da Norge sist arrangerte OL, i 1994 på Lillehammer, spådde optimistene omtrent den samme effekten. Den mest åpenbare effekten den gang var at nordmenn fikk et nasjonalromantisk boost, som bidro sterkt til at en knapt flertall sa nei til norsk EU-medlemskap senere samme år.
Et internasjonalt sportmagasin rangerte den gangen Vinter-OL som det 16. viktigste sportsarrangementet i verden det året. Det sier litt om den internasjonale interessen for den vinterlige varianten av lekene. Sykkel-VM i Oslo året før var en mye større begivenhet, og ga solid reklame for landet, men det er det knapt en eneste nordmann som husker.
Skal man bruke 10 -15 milliarder på distriktsutvikling og reklame, finnes det antakelig langt bedre veier å gå enn å søke OL. Man får relativt mange reklamespotter på CNN for bare én milliard...
Skulle penger på et sportsarrangement som er billigere å arrangere, og som antakelig gir langt mer avkastning for pengene, burde politikerne se nærmere på Norges Fotballsforbunds planer om å arrangere Fotball-EM sammen med Sverige. Dette er et arrangement som vekker stor entuasisme over hele verden. Med to-tre nye arenaer er det fullt mulig for Norge å være med som arrangør.
Men veien mot Tromsø-OL er nok lagt. Politikerne vil helt sikkert stille opp med pengene. Spørsmålet er om Tromsø når fram i den harde, internasjonale konkurransen.
De eneste som har sagt nei til å bruke penger på OL, er Fremskrittspartiet, som heller vil bruke pengene på veier. De skjønner ikke hvorfor vi skal bruke så mye penger på "fest og moro". Det er etter min mening en utrolig puritansk holdning. Dersom denne holdningen skulle råde, hadde det ikke vært mye kultur, kunst og moro i verden. I protest mot mot Fremskrittspartiets puritanske holdning slutter jeg meg derfor til de som inderlig håper at Norge får OL i 2018.
Da Norge sist arrangerte OL, i 1994 på Lillehammer, spådde optimistene omtrent den samme effekten. Den mest åpenbare effekten den gang var at nordmenn fikk et nasjonalromantisk boost, som bidro sterkt til at en knapt flertall sa nei til norsk EU-medlemskap senere samme år.
Et internasjonalt sportmagasin rangerte den gangen Vinter-OL som det 16. viktigste sportsarrangementet i verden det året. Det sier litt om den internasjonale interessen for den vinterlige varianten av lekene. Sykkel-VM i Oslo året før var en mye større begivenhet, og ga solid reklame for landet, men det er det knapt en eneste nordmann som husker.
Skal man bruke 10 -15 milliarder på distriktsutvikling og reklame, finnes det antakelig langt bedre veier å gå enn å søke OL. Man får relativt mange reklamespotter på CNN for bare én milliard...
Skulle penger på et sportsarrangement som er billigere å arrangere, og som antakelig gir langt mer avkastning for pengene, burde politikerne se nærmere på Norges Fotballsforbunds planer om å arrangere Fotball-EM sammen med Sverige. Dette er et arrangement som vekker stor entuasisme over hele verden. Med to-tre nye arenaer er det fullt mulig for Norge å være med som arrangør.
Men veien mot Tromsø-OL er nok lagt. Politikerne vil helt sikkert stille opp med pengene. Spørsmålet er om Tromsø når fram i den harde, internasjonale konkurransen.
De eneste som har sagt nei til å bruke penger på OL, er Fremskrittspartiet, som heller vil bruke pengene på veier. De skjønner ikke hvorfor vi skal bruke så mye penger på "fest og moro". Det er etter min mening en utrolig puritansk holdning. Dersom denne holdningen skulle råde, hadde det ikke vært mye kultur, kunst og moro i verden. I protest mot mot Fremskrittspartiets puritanske holdning slutter jeg meg derfor til de som inderlig håper at Norge får OL i 2018.
3 comments:
Tromsø har mange problemer å løse for den tid. Jeg har bodd der selv og for meg er det første spørsmålet som dukker opp om hvordan man skal klare å flytte folk, når det allerede er vanskelig å få flytta tromsøværingene rundt i byen.
Alt kan ikkje måles i penger, Erik.
Ka med inmaterialistiske verdier som identitet, stolthet, enhet, fellesskap? Du som er fra et verdiparti kan vel ikkje bare argumentere utfra det økonomiske?
Et fotball-EM hadde nok vært billigere og større interesse for utlandet, men for en sørgelig opplevelse for det norske folk. Kostnadene er mindre, men er det verd det når nordmennene sitte igjen med flauhet, skam og misunnelse på svenskene. Neitakk!
Lenge leve Tromsø, er du med opp?
OL burde ha vært på vegårshei. ler her...
Hvis ikke, blir jeg allikevel med til Tromsø.
Post a Comment