Levi Henriksen er en fremragende forfatter og Vårt Land gjorde utvilsomt et skup da de kapret ham som fast spaltist hver femte lørdag. Bidragene hans er alltid en fest å lese og sist lørdag var ikke noe unntak. Litt overraskende at avisen valgt å presentere sin dyktige skribent gjennom et fotografi der han har på seg en retro treningsjakke, med et godt synlig hammer og sigd-merke på venstresiden av brystet. Det er ganske interessant at Vårt Land bruker nettopp dette bildet, og at nesten ingen reagerer på det, tatt i betraktning at hammer og sigd-merket for millioner av mennesker er symbolet på undertrykkelse, forfølgelse og massemord.
“While the symbol of one mass murder fills us with horror, the symbol of another makes us laugh”, skriver forfatteren Anne Applebaum i innledningen til sin prisbelønte bok “Gulag”. Hun påpeker at mens de fleste i dag ville følt seg uvel bare ved tanken på å bære en svastika, er det svært få som protesterer mot å bruke et plagg dekorert med hammer og sigd, til tross for at dette merket i 1922 ble innført som symbol på en stat og et system som kom til å utføre massedrap på sin egen befolkning. Applebaum mener dette er en liten, men viktig observasjon, fordi den allmenne aksepten for å pynte seg med hammer og sigd-merket kan være med på å forklare hvorfor Stalins grusomme forbrytelser fremdeles ikke vekker i nærheten av den samme avskyen som vi alle føler mot Hitlers ugjerninger. Eller hvorfor omdømmet til den tyske filosofen Martin Heidegger har blitt sterkt skadet på grunn av hans kobling til nazismen, mens Jean-Paul Sartres støtte til stalinismen, også etter at Stalins forbrytelser var offentlig kjent, overhodet ikke har skadet den franske filosofens anseelse.
Et hjemlig eksempel kan illustrere den samme doble standarden: Gerd-Liv Valla ble i høst kåret til Norges mektigste person. I ungdomstiden var den tidligere LO-lederen aktivt i et politisk miljø som støttet Josef Stalin. Valla har aldri villet ta avstand fra denne ungdommelige tilbedelsen. Likevel skapte ikke fortiden hennes problemer på vei mot toppen av norsk samfunnsliv. Til sammenligning vil en unggutt som har leflet med et nynazistisk eller nasjonalistisk miljø antakelig ikke en gang få en sommerjobb på Rimi uten å ta et grundig oppgjør med sin egen fortid.
Sovjet-myndighetenes forfølgelse og massemord blir møtt med en oppsiktsvekkende likegyldighet. Og det fremste symbolet på forbrytelsene, hammeren og sigden, blir brukt som en makaber mote. Årsaken er ganske sikkert sammensatt. Mangel på kunnskap kan nok forklare noe. Mens nazismens ugjerninger er dokumentert i en rekke bøker og filmer, er det ennå ikke laget noen “Schindlers liste” om Gulag-leirene. En annen forklaring kan være at kommunismens idealer om sosial rettferdighet og likhet er verdier som appellerer til de fleste av oss, mens nazismens raseteori og forakt for det svake vekker umiddelbar avsky hos alle normale mennesker.
Uansett årsak, er denne likegyldigheten skremmende. Folkemordsforskeren JR Rummel anslår i “Death by Government” at hele 42,6 millioner mennesker ble drept bare mens Josef Stalin satt ved makten i Sovjetunionen. Noen av disse ble bevisst sultet i hjel, andre ble tatt av dage i “Gulag”, det mest omfattende nettverket av konsentrasjonsleire verden har sett. Glemmer eller bagatelliserer vi denne delen av vår nære historie, er vi dømt til å gjenta den.
Levi Henriksen mener ganske sikkert ikke å bagatellisere Sovjet-regimets forfølgelser og massemord. Likevel står han, sammen med andre som bruker skrekkregimets symboler på denne måten, i fare for å bidra til en ytterligere ufarliggjøring av og distanse til disse ugjerningene. Det er ikke bare tankeløst, men også temmelig respektløst overfor alle de som direkte eller indirekte ble ofre for Sovjetunionens forbrytelser mot menneskeheten.
“While the symbol of one mass murder fills us with horror, the symbol of another makes us laugh”, skriver forfatteren Anne Applebaum i innledningen til sin prisbelønte bok “Gulag”. Hun påpeker at mens de fleste i dag ville følt seg uvel bare ved tanken på å bære en svastika, er det svært få som protesterer mot å bruke et plagg dekorert med hammer og sigd, til tross for at dette merket i 1922 ble innført som symbol på en stat og et system som kom til å utføre massedrap på sin egen befolkning. Applebaum mener dette er en liten, men viktig observasjon, fordi den allmenne aksepten for å pynte seg med hammer og sigd-merket kan være med på å forklare hvorfor Stalins grusomme forbrytelser fremdeles ikke vekker i nærheten av den samme avskyen som vi alle føler mot Hitlers ugjerninger. Eller hvorfor omdømmet til den tyske filosofen Martin Heidegger har blitt sterkt skadet på grunn av hans kobling til nazismen, mens Jean-Paul Sartres støtte til stalinismen, også etter at Stalins forbrytelser var offentlig kjent, overhodet ikke har skadet den franske filosofens anseelse.
Et hjemlig eksempel kan illustrere den samme doble standarden: Gerd-Liv Valla ble i høst kåret til Norges mektigste person. I ungdomstiden var den tidligere LO-lederen aktivt i et politisk miljø som støttet Josef Stalin. Valla har aldri villet ta avstand fra denne ungdommelige tilbedelsen. Likevel skapte ikke fortiden hennes problemer på vei mot toppen av norsk samfunnsliv. Til sammenligning vil en unggutt som har leflet med et nynazistisk eller nasjonalistisk miljø antakelig ikke en gang få en sommerjobb på Rimi uten å ta et grundig oppgjør med sin egen fortid.
Sovjet-myndighetenes forfølgelse og massemord blir møtt med en oppsiktsvekkende likegyldighet. Og det fremste symbolet på forbrytelsene, hammeren og sigden, blir brukt som en makaber mote. Årsaken er ganske sikkert sammensatt. Mangel på kunnskap kan nok forklare noe. Mens nazismens ugjerninger er dokumentert i en rekke bøker og filmer, er det ennå ikke laget noen “Schindlers liste” om Gulag-leirene. En annen forklaring kan være at kommunismens idealer om sosial rettferdighet og likhet er verdier som appellerer til de fleste av oss, mens nazismens raseteori og forakt for det svake vekker umiddelbar avsky hos alle normale mennesker.
Uansett årsak, er denne likegyldigheten skremmende. Folkemordsforskeren JR Rummel anslår i “Death by Government” at hele 42,6 millioner mennesker ble drept bare mens Josef Stalin satt ved makten i Sovjetunionen. Noen av disse ble bevisst sultet i hjel, andre ble tatt av dage i “Gulag”, det mest omfattende nettverket av konsentrasjonsleire verden har sett. Glemmer eller bagatelliserer vi denne delen av vår nære historie, er vi dømt til å gjenta den.
Levi Henriksen mener ganske sikkert ikke å bagatellisere Sovjet-regimets forfølgelser og massemord. Likevel står han, sammen med andre som bruker skrekkregimets symboler på denne måten, i fare for å bidra til en ytterligere ufarliggjøring av og distanse til disse ugjerningene. Det er ikke bare tankeløst, men også temmelig respektløst overfor alle de som direkte eller indirekte ble ofre for Sovjetunionens forbrytelser mot menneskeheten.
2 comments:
Ah! Den bokå har eg lenge hatt lyst å lest. Har du an? kan eg låna an? innrømma at eg ikkje har tenkt på denne her moten, men kjenne meg igjen i denne vurderingen av det som skjedde i Sovjetunionen vs. nazisme. Men tror ikkje allmennheten har fått ansikter, navn, historier og tilgang til fakta på samme måte som nazismen. Og det var mindre synlig.
Hvordan verden oppfatter historien har også noe med hvordan landene selv behandler den. Mens Tyskland gang på gang har tatt avstand fra og sagt seg ferdig med sin blodige historie finnes det fortsatt sovjetland som nekter å ta avstand fra massakrene, eller som nekter for at de i det tatt forekom.
Post a Comment