OL i Tromsø?

Et OL i Tromsø kan redde Nord-Norge fra fraflytting og hjerneflukt, skal man tro alt fra ordførerere til universitetsrektorer. Vinterlekene skal gi masse norgesreklame og i følge de mest euforiske OL-tilhengerne vil lekene fungere som en vitamininnsprøytning for hele landet. Men er det slik?

Da Norge sist arrangerte OL, i 1994 på Lillehammer, spådde optimistene omtrent den samme effekten. Den mest åpenbare effekten den gang var at nordmenn fikk et nasjonalromantisk boost, som bidro sterkt til at en knapt flertall sa nei til norsk EU-medlemskap senere samme år.

Et internasjonalt sportmagasin rangerte den gangen Vinter-OL som det 16. viktigste sportsarrangementet i verden det året. Det sier litt om den internasjonale interessen for den vinterlige varianten av lekene. Sykkel-VM i Oslo året før var en mye større begivenhet, og ga solid reklame for landet, men det er det knapt en eneste nordmann som husker.

Skal man bruke 10 -15 milliarder på distriktsutvikling og reklame, finnes det antakelig langt bedre veier å gå enn å søke OL. Man får relativt mange reklamespotter på CNN for bare én milliard...

Skulle penger på et sportsarrangement som er billigere å arrangere, og som antakelig gir langt mer avkastning for pengene, burde politikerne se nærmere på Norges Fotballsforbunds planer om å arrangere Fotball-EM sammen med Sverige. Dette er et arrangement som vekker stor entuasisme over hele verden. Med to-tre nye arenaer er det fullt mulig for Norge å være med som arrangør.

Men veien mot Tromsø-OL er nok lagt. Politikerne vil helt sikkert stille opp med pengene. Spørsmålet er om Tromsø når fram i den harde, internasjonale konkurransen.

De eneste som har sagt nei til å bruke penger på OL, er Fremskrittspartiet, som heller vil bruke pengene på veier. De skjønner ikke hvorfor vi skal bruke så mye penger på "fest og moro". Det er etter min mening en utrolig puritansk holdning. Dersom denne holdningen skulle råde, hadde det ikke vært mye kultur, kunst og moro i verden. I protest mot mot Fremskrittspartiets puritanske holdning slutter jeg meg derfor til de som inderlig håper at Norge får OL i 2018.

Hammer og sigd som mote

Levi Henriksen er en fremragende forfatter og Vårt Land gjorde utvilsomt et skup da de kapret ham som fast spaltist hver femte lørdag. Bidragene hans er alltid en fest å lese og sist lørdag var ikke noe unntak. Litt overraskende at avisen valgt å presentere sin dyktige skribent gjennom et fotografi der han har på seg en retro treningsjakke, med et godt synlig hammer og sigd-merke på venstresiden av brystet. Det er ganske interessant at Vårt Land bruker nettopp dette bildet, og at nesten ingen reagerer på det, tatt i betraktning at hammer og sigd-merket for millioner av mennesker er symbolet på undertrykkelse, forfølgelse og massemord.

“While the symbol of one mass murder fills us with horror, the symbol of another makes us laugh”, skriver forfatteren Anne Applebaum i innledningen til sin prisbelønte bok “Gulag”. Hun påpeker at mens de fleste i dag ville følt seg uvel bare ved tanken på å bære en svastika, er det svært få som protesterer mot å bruke et plagg dekorert med hammer og sigd, til tross for at dette merket i 1922 ble innført som symbol på en stat og et system som kom til å utføre massedrap på sin egen befolkning. Applebaum mener dette er en liten, men viktig observasjon, fordi den allmenne aksepten for å pynte seg med hammer og sigd-merket kan være med på å forklare hvorfor Stalins grusomme forbrytelser fremdeles ikke vekker i nærheten av den samme avskyen som vi alle føler mot Hitlers ugjerninger. Eller hvorfor omdømmet til den tyske filosofen Martin Heidegger har blitt sterkt skadet på grunn av hans kobling til nazismen, mens Jean-Paul Sartres støtte til stalinismen, også etter at Stalins forbrytelser var offentlig kjent, overhodet ikke har skadet den franske filosofens anseelse.

Et hjemlig eksempel kan illustrere den samme doble standarden: Gerd-Liv Valla ble i høst kåret til Norges mektigste person. I ungdomstiden var den tidligere LO-lederen aktivt i et politisk miljø som støttet Josef Stalin. Valla har aldri villet ta avstand fra denne ungdommelige tilbedelsen. Likevel skapte ikke fortiden hennes problemer på vei mot toppen av norsk samfunnsliv. Til sammenligning vil en unggutt som har leflet med et nynazistisk eller nasjonalistisk miljø antakelig ikke en gang få en sommerjobb på Rimi uten å ta et grundig oppgjør med sin egen fortid.

Sovjet-myndighetenes forfølgelse og massemord blir møtt med en oppsiktsvekkende likegyldighet. Og det fremste symbolet på forbrytelsene, hammeren og sigden, blir brukt som en makaber mote. Årsaken er ganske sikkert sammensatt. Mangel på kunnskap kan nok forklare noe. Mens nazismens ugjerninger er dokumentert i en rekke bøker og filmer, er det ennå ikke laget noen “Schindlers liste” om Gulag-leirene. En annen forklaring kan være at kommunismens idealer om sosial rettferdighet og likhet er verdier som appellerer til de fleste av oss, mens nazismens raseteori og forakt for det svake vekker umiddelbar avsky hos alle normale mennesker.

Uansett årsak, er denne likegyldigheten skremmende. Folkemordsforskeren JR Rummel anslår i “Death by Government” at hele 42,6 millioner mennesker ble drept bare mens Josef Stalin satt ved makten i Sovjetunionen. Noen av disse ble bevisst sultet i hjel, andre ble tatt av dage i “Gulag”, det mest omfattende nettverket av konsentrasjonsleire verden har sett. Glemmer eller bagatelliserer vi denne delen av vår nære historie, er vi dømt til å gjenta den.

Levi Henriksen mener ganske sikkert ikke å bagatellisere Sovjet-regimets forfølgelser og massemord. Likevel står han, sammen med andre som bruker skrekkregimets symboler på denne måten, i fare for å bidra til en ytterligere ufarliggjøring av og distanse til disse ugjerningene. Det er ikke bare tankeløst, men også temmelig respektløst overfor alle de som direkte eller indirekte ble ofre for Sovjetunionens forbrytelser mot menneskeheten.

Reisebrev fra Finnøy

En av verdens absolutt mest undervurderte øyer er den magiske og fortryllende Finnøy i Rogaland. Her, midt i sjarmerende Ryfylke, ligger et øyrike uten sidestykke. Men selv om øykommunen i hine hårde dage faktisk var kongssete og hovedstad i Norge, er det deprimerende få som i dag kjenner til øysamfunnet. Samtidig er Finnøy et slikt sted man ikke ønsker å fortelle om til noen andre, i håp om å kunne ha plassen for deg selv.

Finnøy er i dag en klassisk landbrukskommune, med tomater som spesialitet. Faktisk produseres brorparten av norske tomater her, i alle slags fasonger og fasetter. Dette er antakelig også et av de få stedene i Norge hvor folk spiser tomatsyltetøy. Stedet har også en egen Tomatfestival - og i fjor fikk festivalen besøk av selveste TV-kokken Wenche. Ikke overraskende har kommunen blitt styrt av en kvinnelig Senterparti-ordfører de siste 20 årene. Ved høstens valg gir hun seg. Og spenningen stiger. Det eneste som visstnok er sikkert er at den neste ordføreren ikke vil komme fra KrF.

Hvilket i og for seg er litt rart. For Finnøy er også øya hvor er bedehusvandring en av de store turistmagnetene. Her er avkristning ikke noe stort problem, og radikale muslimer representer en heller marginal trussel mot bygdefolkets verdier. Stedets storstue, Utsyn ungdomssenter, forvaltes selvsagt av Norsk Luthersk Misjonssamband. I det hele tatt vil ingen kunne unngå å kjenne lukten av kristenmanns blod flere nautiske mil før man legger an til ferjekaien. Man skulle derfor tro at KrF ville gjøre det skarpt her. Men slik ser det altså ikke ut, i følge pålitelige kilder, som mener å forstå seg på det politiske mileu.

A propos ferjekai. Øyfolket har lenge ventet på en fastlandsforbindelse, slik at de kan kjøre til Stavanger uten å ta båt. Arbeidet er nå satt i gang. 15. september 2009 vil Finnfast stå klar, i form av en undersjøisk tunnel. Et langt og møysommelig arbeid vil bli kronet med et sjeldent praktisk hull i bakken.

På denne vakre øya bor altså Kåre, hos hvem jeg denne helgen befinner meg på en slags rekonvalesens. Jeg blir tatt godt vare på og kommer meg raskt. Ikke minst takket være hans foreldre, Marit og Terje, som alltid stiller opp med god mat og godt lynne. I det hele tatt er lynnet til finnøyfolk øyas absolutt største ressurs og pre. Det kan se ut som om det, etter århundrer med tett samhold, innavl og ruskete vær, har utviklet seg en spesiell væremåte her, og en besøkende vil alltid føle seg velkommen. Man kan ikke unngå å legge merke til hvor gjestfri og hyggelig finnøybuen er. Godt kosthold og frisk luft har også ført til at finnøyfolk ser vakre og friske ut. De har også en intelligens som ligger en godt stykke over landsgjennomsnittet.

På Finnøy er det godt å bo. Ikke alle er så heldige å få oppleve det. Men alle kan reise hit på ferie. Kåre har alltid ledig rom. Bestill, bestill!