Været

Denne sommeren har det vært snakket uvanlig mye om været. Og det sier ikke så rent lite. Nordmenn er utrolig glade i å snakke om vær og vind. Det er på alle måter en velsignelse at vi i verdens rikeste land ikke har verdens beste vær. Hva skulle vi da klaget og sytet over?

Men. Sommeren har ikke blitt slik vi alle håpet på. Bortsett fra paraplyprodusentene og solallergikerne, selvfølgelig. Det har regnet mer enn i manns minne (som for øvrig er et meget upresist begrep) og nedbørekorder helt tilbake til tidlig 1800-tall slås nå ettertrykkelig ned i støvlene. Ja, det vil ikke være en overdrivelse å si at det nå går fullstendig over alle støvleskaft, bokstavelig talt.

Det våte været har en rekke uheldige konsekvenser. Jordbærerene, for eksempel, har hatt det tøft. Mange av dem har visnet hen eller råtnet. Mangt et sommermiddagsbord har blitt et søtt pg syrlig innslag mindre. Og polakkene har måtte reise tomhendte hjem til Sør-Polen eller Nord-Polen eller hvor de en kommer fra i denne flate, med dog sjarmerende mellomeuropeiske republikken, hvor de har funnet det for godt å velge et tvillingpar til henholdsvis president og statsminister.

Men ifølge et snusfornuftig norsk ordtak finnes det ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Det er selvsagt en sannhet med adskillige modifikasjoner, lik sannheten om at man aldri er sur når man er ute på tur. En venninne av meg lanserte, helt uforvarende, et alternativt ordtak en litt hustrig høstkveld, da en av mine øvrige venninner sutret over at det var kalt: "Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig humør". Det er noe i det.

Salige Max Weber fant i sine glansdager ut at folk var mer deprimerte i lyse og lange sommernetter enn ellers i året. Når sola skinner og tropenettene står i kø, føler folk i sterkere grad at de burde være lykkelige, og ikke sove bort sumarnatta, og da blir de raskt på dårlig humør når ikke klarer å være så livsglade som det forventes av dem.

Sola har ikke vært borte hele sommeren. Den har vist seg i flere timer i strekk, om ikke ved en rekke, så i alle fall ved en del anledninger. Det stresser meg. For da skal det krampekoses og ilsoles. Jeg fortrekker å kose meg når jeg har lyst og ikke styres av tilfeldige sprekker i skylaget.

Men husk: Til høsten er det valg. Da kan vi endelig velge noen politikere som ikke bare snakker om været, men faktisk også gjør noe med det.

Revenge of the Nerds

"De kom fra alle kanter av landet. De var mennesker som hadde prøvd kjærligheten og funnet at den ikke metter, hadde smakt på kunsten og funnet den meningsløs, hadde sett verden og funnet den uinteressant. Så hva gjenstod? Politikken, og håpet om at virkeligheten en dag skulle rydde plass til dem og deres bunnløse, blinde sult. De var landsmøtedelegater". Slik beskriver forfatteren Torgrim Eggen et fiktivt Arbeiderparti-landsmøte i boken "Trynefaktoren".

Politikk er nerdenes hevn, heter det. Akkurat som de sosialt funksjonshemmede ungdommene i "Revenge of the Nerds"-filmene allitd til sist endte opp med drømmedamene, er det mange brilleslanger og bokormer som har endt opp i viktige politiske posisjoner. Partienes landsmøter er spekket med bisarre diskusjoner og forvirrende avstemningsprosedyrer. Og nerdene elsker det. Det kribler i kroppene deres når de finner fram de middbefengte blazerne sine, pakker stresskofferten og legger av sted til landsmøtet. Og takk og lov for det.

For uten nerdene stopper Norge. Uten alle disse menneskene som finner det meningfullt å bruke av sin fritid på å engasjere seg i politikk, hadde ikke demokratiet vårt fungert. Dette er folk, som vel vitende om at de svært sjeldent vil få noen form for ros eller takk, men svært ofte vil bli gitt huden full på usaklig grunnlag av naboen eller "folk flest", forsaker sorgløse tv-kvelder for å bidra til at andres hverdag kan bli litt bedre. Ingen kjenner bedre enn politikere at utakk er verdens lønn.

I helgen var jeg på landsmøte i Kristelig Folkeparti. Ingen partier har flere ildsjeler enn KrF, sett i forhold til velgeroppslutningen. Men sine 40,000 medlemmer er det bare Arbeiderpartiet som har flere, og det er bare snakk om noen tusen. Tusenvis av disse holder på med politisk arbeid på fritida, enten som sekretær i lokallaget eller backbencher i kommunestyrer - uten noen utsikter til berømmelse eller ære. Det står det respekt av.

Kynisk ornitologi

Jeg er desperat og trenger flere lesere på bloggen min. Derfor lister jeg, som et eksperiment, opp noen ornitologiske nøkkelord som forhåpentligvis vil vekke det søkende internettfolkets interesse:

Great tits (kjøttmeiser på engelsk)
Shag (skarv på engelsk)

Jeg venter i spenning.

Blogito ergo sum

Hvor ofte må en blogg oppdateres for i det hele tatt å kunne kalles en blogg? Og hvor ofte må en blogger blogge for å kunne kalle seg en blogger?

OL i Tromsø?

Et OL i Tromsø kan redde Nord-Norge fra fraflytting og hjerneflukt, skal man tro alt fra ordførerere til universitetsrektorer. Vinterlekene skal gi masse norgesreklame og i følge de mest euforiske OL-tilhengerne vil lekene fungere som en vitamininnsprøytning for hele landet. Men er det slik?

Da Norge sist arrangerte OL, i 1994 på Lillehammer, spådde optimistene omtrent den samme effekten. Den mest åpenbare effekten den gang var at nordmenn fikk et nasjonalromantisk boost, som bidro sterkt til at en knapt flertall sa nei til norsk EU-medlemskap senere samme år.

Et internasjonalt sportmagasin rangerte den gangen Vinter-OL som det 16. viktigste sportsarrangementet i verden det året. Det sier litt om den internasjonale interessen for den vinterlige varianten av lekene. Sykkel-VM i Oslo året før var en mye større begivenhet, og ga solid reklame for landet, men det er det knapt en eneste nordmann som husker.

Skal man bruke 10 -15 milliarder på distriktsutvikling og reklame, finnes det antakelig langt bedre veier å gå enn å søke OL. Man får relativt mange reklamespotter på CNN for bare én milliard...

Skulle penger på et sportsarrangement som er billigere å arrangere, og som antakelig gir langt mer avkastning for pengene, burde politikerne se nærmere på Norges Fotballsforbunds planer om å arrangere Fotball-EM sammen med Sverige. Dette er et arrangement som vekker stor entuasisme over hele verden. Med to-tre nye arenaer er det fullt mulig for Norge å være med som arrangør.

Men veien mot Tromsø-OL er nok lagt. Politikerne vil helt sikkert stille opp med pengene. Spørsmålet er om Tromsø når fram i den harde, internasjonale konkurransen.

De eneste som har sagt nei til å bruke penger på OL, er Fremskrittspartiet, som heller vil bruke pengene på veier. De skjønner ikke hvorfor vi skal bruke så mye penger på "fest og moro". Det er etter min mening en utrolig puritansk holdning. Dersom denne holdningen skulle råde, hadde det ikke vært mye kultur, kunst og moro i verden. I protest mot mot Fremskrittspartiets puritanske holdning slutter jeg meg derfor til de som inderlig håper at Norge får OL i 2018.

Hammer og sigd som mote

Levi Henriksen er en fremragende forfatter og Vårt Land gjorde utvilsomt et skup da de kapret ham som fast spaltist hver femte lørdag. Bidragene hans er alltid en fest å lese og sist lørdag var ikke noe unntak. Litt overraskende at avisen valgt å presentere sin dyktige skribent gjennom et fotografi der han har på seg en retro treningsjakke, med et godt synlig hammer og sigd-merke på venstresiden av brystet. Det er ganske interessant at Vårt Land bruker nettopp dette bildet, og at nesten ingen reagerer på det, tatt i betraktning at hammer og sigd-merket for millioner av mennesker er symbolet på undertrykkelse, forfølgelse og massemord.

“While the symbol of one mass murder fills us with horror, the symbol of another makes us laugh”, skriver forfatteren Anne Applebaum i innledningen til sin prisbelønte bok “Gulag”. Hun påpeker at mens de fleste i dag ville følt seg uvel bare ved tanken på å bære en svastika, er det svært få som protesterer mot å bruke et plagg dekorert med hammer og sigd, til tross for at dette merket i 1922 ble innført som symbol på en stat og et system som kom til å utføre massedrap på sin egen befolkning. Applebaum mener dette er en liten, men viktig observasjon, fordi den allmenne aksepten for å pynte seg med hammer og sigd-merket kan være med på å forklare hvorfor Stalins grusomme forbrytelser fremdeles ikke vekker i nærheten av den samme avskyen som vi alle føler mot Hitlers ugjerninger. Eller hvorfor omdømmet til den tyske filosofen Martin Heidegger har blitt sterkt skadet på grunn av hans kobling til nazismen, mens Jean-Paul Sartres støtte til stalinismen, også etter at Stalins forbrytelser var offentlig kjent, overhodet ikke har skadet den franske filosofens anseelse.

Et hjemlig eksempel kan illustrere den samme doble standarden: Gerd-Liv Valla ble i høst kåret til Norges mektigste person. I ungdomstiden var den tidligere LO-lederen aktivt i et politisk miljø som støttet Josef Stalin. Valla har aldri villet ta avstand fra denne ungdommelige tilbedelsen. Likevel skapte ikke fortiden hennes problemer på vei mot toppen av norsk samfunnsliv. Til sammenligning vil en unggutt som har leflet med et nynazistisk eller nasjonalistisk miljø antakelig ikke en gang få en sommerjobb på Rimi uten å ta et grundig oppgjør med sin egen fortid.

Sovjet-myndighetenes forfølgelse og massemord blir møtt med en oppsiktsvekkende likegyldighet. Og det fremste symbolet på forbrytelsene, hammeren og sigden, blir brukt som en makaber mote. Årsaken er ganske sikkert sammensatt. Mangel på kunnskap kan nok forklare noe. Mens nazismens ugjerninger er dokumentert i en rekke bøker og filmer, er det ennå ikke laget noen “Schindlers liste” om Gulag-leirene. En annen forklaring kan være at kommunismens idealer om sosial rettferdighet og likhet er verdier som appellerer til de fleste av oss, mens nazismens raseteori og forakt for det svake vekker umiddelbar avsky hos alle normale mennesker.

Uansett årsak, er denne likegyldigheten skremmende. Folkemordsforskeren JR Rummel anslår i “Death by Government” at hele 42,6 millioner mennesker ble drept bare mens Josef Stalin satt ved makten i Sovjetunionen. Noen av disse ble bevisst sultet i hjel, andre ble tatt av dage i “Gulag”, det mest omfattende nettverket av konsentrasjonsleire verden har sett. Glemmer eller bagatelliserer vi denne delen av vår nære historie, er vi dømt til å gjenta den.

Levi Henriksen mener ganske sikkert ikke å bagatellisere Sovjet-regimets forfølgelser og massemord. Likevel står han, sammen med andre som bruker skrekkregimets symboler på denne måten, i fare for å bidra til en ytterligere ufarliggjøring av og distanse til disse ugjerningene. Det er ikke bare tankeløst, men også temmelig respektløst overfor alle de som direkte eller indirekte ble ofre for Sovjetunionens forbrytelser mot menneskeheten.

Reisebrev fra Finnøy

En av verdens absolutt mest undervurderte øyer er den magiske og fortryllende Finnøy i Rogaland. Her, midt i sjarmerende Ryfylke, ligger et øyrike uten sidestykke. Men selv om øykommunen i hine hårde dage faktisk var kongssete og hovedstad i Norge, er det deprimerende få som i dag kjenner til øysamfunnet. Samtidig er Finnøy et slikt sted man ikke ønsker å fortelle om til noen andre, i håp om å kunne ha plassen for deg selv.

Finnøy er i dag en klassisk landbrukskommune, med tomater som spesialitet. Faktisk produseres brorparten av norske tomater her, i alle slags fasonger og fasetter. Dette er antakelig også et av de få stedene i Norge hvor folk spiser tomatsyltetøy. Stedet har også en egen Tomatfestival - og i fjor fikk festivalen besøk av selveste TV-kokken Wenche. Ikke overraskende har kommunen blitt styrt av en kvinnelig Senterparti-ordfører de siste 20 årene. Ved høstens valg gir hun seg. Og spenningen stiger. Det eneste som visstnok er sikkert er at den neste ordføreren ikke vil komme fra KrF.

Hvilket i og for seg er litt rart. For Finnøy er også øya hvor er bedehusvandring en av de store turistmagnetene. Her er avkristning ikke noe stort problem, og radikale muslimer representer en heller marginal trussel mot bygdefolkets verdier. Stedets storstue, Utsyn ungdomssenter, forvaltes selvsagt av Norsk Luthersk Misjonssamband. I det hele tatt vil ingen kunne unngå å kjenne lukten av kristenmanns blod flere nautiske mil før man legger an til ferjekaien. Man skulle derfor tro at KrF ville gjøre det skarpt her. Men slik ser det altså ikke ut, i følge pålitelige kilder, som mener å forstå seg på det politiske mileu.

A propos ferjekai. Øyfolket har lenge ventet på en fastlandsforbindelse, slik at de kan kjøre til Stavanger uten å ta båt. Arbeidet er nå satt i gang. 15. september 2009 vil Finnfast stå klar, i form av en undersjøisk tunnel. Et langt og møysommelig arbeid vil bli kronet med et sjeldent praktisk hull i bakken.

På denne vakre øya bor altså Kåre, hos hvem jeg denne helgen befinner meg på en slags rekonvalesens. Jeg blir tatt godt vare på og kommer meg raskt. Ikke minst takket være hans foreldre, Marit og Terje, som alltid stiller opp med god mat og godt lynne. I det hele tatt er lynnet til finnøyfolk øyas absolutt største ressurs og pre. Det kan se ut som om det, etter århundrer med tett samhold, innavl og ruskete vær, har utviklet seg en spesiell væremåte her, og en besøkende vil alltid føle seg velkommen. Man kan ikke unngå å legge merke til hvor gjestfri og hyggelig finnøybuen er. Godt kosthold og frisk luft har også ført til at finnøyfolk ser vakre og friske ut. De har også en intelligens som ligger en godt stykke over landsgjennomsnittet.

På Finnøy er det godt å bo. Ikke alle er så heldige å få oppleve det. Men alle kan reise hit på ferie. Kåre har alltid ledig rom. Bestill, bestill!

Utenrikspolitikk for folk flest

“Hva har FN egentlig gjort for verdensfreden?” spør Frp-formann Siv Jensen i Vårt Land tirsdag 27. februar. I følge bilagets fremragende politiske journalist Per Anders Hoel, tok Jensen et kraftig oppgjør med FN og alt dets vesen på partiets landsstyremøte sist helg.
Stortingsflertallets tro på FN og “FN-sporet” er utslag av elitetenkning i utenrikspolitikken, mener Jensen. Selv velger hun altså å legge seg tett opp mot Bush-administrasjonens FN-retorikk - samtidig som hun avslører en himmelropende dobbeltmoral fra sitt eget partis side.

Ett av Jensens kroneksempler på FNs “udugelighet” er verdensorganisasjonens manglende evne til å stanse folkemordet i Rwanda. Det er all grunn til å gremmes over FNs, og verdenssamfunnets, unnfallenhet da alle så hvilken grufull katastrofe som pågikk i det afrikanske landet. Men Jensens moralisering overfor FN stilles i et meget merkelig lys når vi vet at hennes parti er sterke motstandere av at Norge skal bidra med personell for beskytte sivilbefolkningen i Darfur mot det pågående folkemordet der.

Det “handlingslammede” FN har besluttet å forberede en internasjonal styrke på inntil 20.000 soldater til Darfur for å beskytte sivilbefolkningen. Fremskrittspartiet mener Norge ikke bør delta i denne operasjonen og begrunner dette blant annet med at konflikten er for farlig, at nordmenn kan rammes av farlige sykdommer og at forsvaret ikke har ressurser til å delta. Så dypt stakk altså Siv Jensens engasjement mot overgrep og folkemord.

Det samme partiet har vært sterke tilhengere av at Norge skal delta i andre konfliktområder, senest i debatten om Sør-Afghanistan - som vel ikke kan kalles helt ufarlig. Jensen og co ville også at Norge skulle støtte, og antakelig også delta, i den britisk-amerikanske invasjonen av Irak.

Dette avslører hvilket utenrikspolitisk “Mekka” Siv Jensen vender seg mot. USA er partiets ledestjerne. George W. Bush er ufeilbarlig og taler “ex cathedra” i utenrikspolitiske lærespørsmål. Partiet er en trofast utenrikspolitisk Bush-etterfølger i alt fra klimapolitikk til “kampen mot terror”.

Skal man tro Jensen, er dette det motsatte av en elitistisk utenrikspolitisk tenkning. Men det er ikke utenrikspolitikk for “folk flest” på kloden.

Ord fra lærestolen

Mennesket er et flokkdyr. Vi vil gjerne være originale og selvstendige - men når alt kommer til alt lar vi oss påvirke til det utroligste av våre medmennesker. Vi ikler oss for eksempler klær som både subjektivt og objektivt sett er fæle, så lenge det er en mote og vennene våre også bruker dem. Smaken er som baken - den er ikke rasjonell.

En trend i tiden er at alle nå skal blogge. Mediekommentarer hyller dette som en demokratisering av informasjonssamfunnet. Jeg, for min del, velger å se mørkt på en slik utvikling. Verden blir ikke nødvendigvis mer opplyst av at flere millioner nordmenn skal spre sine meninger over verdensveven. Denne pessimismen mener jeg det godt begrunnet så lenge vi lever i et land hvor hver fjerde voksne person mener Fremskrittspartiet er best egnet til å styre og stelle.

Mine gode venner Kåre og Oddvar, som er brødre og kommer fra den frodige tomat-kommunen Finnøy i Ryfylke, har lenge blogget om livets små og store spørsmål - til stor glede for seg selv, men ikke minst fra alle oss som er så heldige å stiftet bekjentskap med dem. Denne bloggen er et ønske om å gi noe tilbake. Jeg har ikke noe pretensiøst mål om å demokratisere informasjonssamfunnet, eller rive ned noen autoriteter. I alle fall ikke før Siv Jensen blir det.

Men alt som skrives her, skrives ex cathedra, eller "fra lærestolen", er ufeilbarlig og må anses som praktisk og spirituell veiledning til alle mennesker i strid, tvil og anfektelser.

En testblog

Dette er en testblog.